Som voksne ender vi ofte opp som "døde"- redde og utbrente, med sår og smerter på kropp og sjel. Sår og smerter viser seg som tristhet og grader av depresjon, som mavesår og muskelsmerter, som overvekt eller det motsatte. Ingen forstår meg - jeg forstår kanskje ikke engang selv hva som går av meg.
Vi føler skyld (jeg har gjort noe galt) og skam (det er noe galt med meg) når vi står overfor utfordringer og situasjoner. På stadig flere områder av livet har vi tendens til å trekke oss tilbake, fordi vi har gitt opp, resignert, i forhold til å få våre behov dekket.

Vi kan komme inn i en offerrolle; " Jeg gir alt jeg har, men ingen ser hva jeg gjør og ingen tar hensyn til meg"! Eller, vi kommer inn i en ond sirkel av anklager og kritikk mot andre og oss selv.

Da fraskriver vi oss ansvar for vårt eget liv, fordi vi ikke ser, og ikke vet hvordan vi skal komme ut av det mønsteret som hemmer livsgleden vår.

IVK handler om å få kontakt med livskraften og livsgleden i oss - noe som skjer gjennom å få kontakt med følelsene og behovene våre. Ofte kan vi trenge empati for å få denne kontakten. Vi kan også gi empati til oss selv.

Ved å fokusere på hva som skjer inni oss i stedet for hva som er galt med andre, tar vi ansvar for oss selv og blir klarere på hva som er viktig for oss. Hvis vi uttrykker dette og også uttrykker klare, avgrensete anmodninger om hva vi ønsker fra andre, øker sannsynligheten for at vi får det vi trenger.